Gjestekommentar: Eventyret om det lydige folket

Det var en gang en helseminister som var så sjenert over tennene sine at han begynte å gå med munnbind.

Av Christian Paaske

I tillegg hadde han så dårlig ånde at han holdt minst 1 meters avstand til alle rundt seg. Videre var han redd for bakterier så han vasket seg ofte på hendene.

Han likte ikke å stikke seg ut og gjorde mye for å innføre et mer homogent samfunn, så han innførte like godt en lov om at alle måtte gå med munnbind, holde avstand og vaske seg på hendene hver gang de så en automat utsatt til formålet.

Ingen forstod riktig denne loven, men de adlød lydig og så på det som en dugnad. De stolte på helseministeren og regnet med at han ikke ville innføre en lov om det ikke var til deres eget beste, – han var jo tross alt helseminister.

Slik fortsatte det i mange år. Selv etter at helseministeren for lengst var skiftet ut og glemt, bestod loven og folket fortsatte å følge den, – for en lov er en lov. Sivilkledde vakter patruljerte gatene, fortok razzia og husundersøkelser uten varsel. Alle ble oppfordret til å holde øye med naboen og varsle til myndighetene om de oppdaget noe mistenkelig. Gikk noen uten maske, kom for tett på andre eller sluntret unna med håndvasken ble de raskt tilsnakket eller fikk et slag av en paraply fra sinte gamle damer. Myndighetenes vakthold ble etterhvert unødvendig for alle passet på alle.

Enkelte begynte etterhvert å stille spørsmål ved denne loven. De mente at et slikt munnbind som helseministeren brukte var beregnet på et sterilt miljø og ikke noe en skulle bruke på gaten og gå med hele dagen. Mange brukte det til og med når de kjørte bil, eller sov med det om natten for å være ekstra lojale. Folk begynte å kalle det ansiktsbleier for det samlet spytt, ble fuktig og utviklet seg til rene bakteriebombene og særlig for dem som hadde skjegg. Eksperter kom også på banen og mente munnbindene hadde ingen effekt. Hvis det skulle beskytte mot virus som svirret omkring i luften var munnbind som å sette opp hønsenetting mot mygg. Dessuten kunne munnbindene være direkte helseskadelige. Det ble rapportert om alt fra tretthet, besvimelser og til hjerneskade. Noen begynte å lure på om det siste hadde skjedde med helseministeren og var grunnen til at han plutselig forsvant.

De mest kritiske oppdaget at det gikk an å gå uten maske. Det var ikke farlig å gi noen en klem, håndhilse, danse eller samles til fester og besøke hverandre. De fikk også finere hud og mindre tørre og såre hender når de sluttet å vaske seg så ofte.

I smug oppstod det hemmelige grupper som møttes uten masker og oppførte seg slik de gjorde før helseministerens tid. Gruppene vokste. Det folkelige presset økte og til slutt ble loven avskaffet og opphevet. Munnbindene havnet på museum.

Så kom det en ny helseminister. Han var så uheldig å brekke foten på en skitur og måtte gå med stokk for resten av livet. Han ville heller ikke stikke seg ut, så det kom en ny lov om at alle måtte gå med stokk.

Så det gjør de nå….

Dette innlegget ble først publisert på bloggen til Christian Paaske

One thought on “Gjestekommentar: Eventyret om det lydige folket

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.